Bæring er den urgamle måten å transportere barn på – enten i armene eller i en form for bæretøy som fester barnet på bærerens kropp.
Menneskebarn fødes uferdige, helt uten evne til å ta vare på seg selv. De kan ikke skaffe mat, og de kan ikke forflytte seg på egenhånd. Menneskebarn er dermed ekstremt avhengige av sine voksne, og alle voksne som har hatt omsorgen for et lite barn har sannsynligvis også båret barnet. Bæretøy ble sannsynligvis oppfunnet for å forenkle hverdagen for de voksne. Ved å bære de minste i bæretøy ble det enklere å forflytte seg i ulendt terreng, jakte, lage mat, arbeide i hjemmet og å ta seg av eldre søsken.
Mennesker i ulike deler av verden fant på ulike måter å feste barnet til kroppen på den voksne, i stedet for at barnet skulle okkupere en eller begge armene. På den måten fikk barnet være trygt og nært den voksne og kunne enkelt signalisere sult [pdf], eventuelt ubehag og behov for å tømme blære og tarm. Tradisjonelt i Skandinavia ble barna båret i krippsäck, skinnbög mm. Du kan lese mer om tradisjonell bæring i Norge hos Bæreglede.
Barn i dag har naturligvis fremdeles det samme behovet for nærhet, trygghet, varme, beskyttelse og mat som de alltid har hatt. Voksne i dag har til dels samme behov for å bære som før. Vi trenger fremdeles å ha hendene fri for å ta oss av husarbeid og eldre søsken. Samtidig gir bæring oss frihet til å gå steder hvor man ikke får med seg vogn, og vi kan nyte luksusen av å ha hendene fri til å spise, drikke, lese en bok, strikke…
I dag bruker vi seler, sjal (vevde eller elastiske), ringslynger, mehdaier, onbuhimoer, podaegier og kangaer, med mange ulike variasjoner og med mange forskjellige navn. Fellesnevneren for alt bæretøy er at barnet henger fast på den som bærer, tett og godt inntil.
Vi skiller mellom ergonomisk og uergonomisk bæretøy. Definisjonen av ergonomisk bæretøy er at det muliggjør og støtter et innvinklet bekken. Barnets bekkenbunn skal være vinklet inn mot bæreren. Barnet må da ha støtte fra knehase til knehase (eldre barn minst 2/3 av låret) med knærne parallelt eller helst høyere enn rumpa. Barnet må også ha støtte opp langs hele ryggraden fra rumpa og opp til nakkegropen (eldre barn til skulderbladene).
Om du står foran et speil og holder ditt nyfødte barn i armene, med en hånd under rumpa og en som støtter i nakken så vil barnet automatisk innta en stilling som er ganske sammenkrøllet. Denne stillingen ligner posisjonen barnet lå i da det fremdeles var inni magen (fosterstilling), og det er denne stillingen vi vil etterligne i ergonomisk bæretøy.