Bananfiber kan ekstraheres fra stammen til bananplanten Musa Basjoo. Denne kalles også Japansk banan eller Japansk fiberbanan, og har blitt dyrket i Japan nettopp for fibrene, og planten bærer ikke spiselige frukter. Det er de innerste fibrene som er myke nok til å bruke til tekstil-produksjon for hud-mot-hud-anvendelser. Flere måter å ekstrahere dem finnes. I Japan kokes ferske skudd fra bananplanten i lut for å løse opp og hente ut fibrene. Videre håndtering gjøres på lignende måte som for andre bastfiber (lin, hamp, nesle). Fibrene som hentes ut er tykke, om som regel mellom 80 og 250 mikron. De tykkeste fibrene brukes til å produsere dørmatter, skjermer, og andre grove tekstiler, mens de aller fineste fibrene i stadig større grad brukes til å lage høyverdige produkter, som klær og bæresjal. Imidlertid, siden fibrene er i den grovere skalaen vil opplevelsen av bananfiber-tekstiler være at de er grovere og stivere enn lin (særlig som nye). Fordelen er at fibrene er sterke, absorberer fuktighet godt, og har mange av de andre gode egenskapene felles med andre bastfiber.
