Kamel-ull kommer hovedsakelig fra topuklet baktrisk kamel (Camelus bactrianus) som kommer fra sør-østlige områder av Asia. Både den lengre ytterpelsen (opptil 40 cm lang, 20-120 mikron tykke hår) og den finere underpelsen/fleecen/dunet (2,5 – 12,5 cm langt, 17-24 mikron tykt) til kamelen brukes. Babykamel-dun er finere, rundt 16 mikron tykt, og er det fineste fibrene fra kamel. Dunet kan enten klippes, kjemmes eller samles på våren, når kamelen slipper vinterpelsen. Det er kun dunet som er fint nok til kroppsnære tekstiler. Kameldun har god isolasjonsevne, er mykt og lett, med noe (men ikke mye) elastisitet. Det er et godt alternativ til kashmir, men rimeligere, tover ikke like lett, og tar også farge bedre.
Både lama (Lama glama), alpakka (Lama pacos), vikuna (Vicugna vicugna) og guanaco (Lama guanicoe) er forskjellige lama-dyr, som hører inn i kamel-familien (Camelidae), men lever i høyfjellene i Sør-Amerika. Det er omtrent 4 millioner lamaer, 3 millioner alpakkaer, 125.000 vikuna og 50.000 Guanaco. Guanaco lever kun vilt, og er i dag en truet dyreart. Lama-ull brukes til grovere tekstiler og det er kun alpakka og i sjeldne tilfeller Vikuna, du kan finne i sjal.
Alpakka-ull stammer fra Alpakkaen, som er en liten lama. Det finnes to typer alpakka: Suri og Huacaya. Huacaya er flest (80%), og ullen fra Huacaya-alpakka er tett, myk og kort, og minner om saueull i utseende. Suri-alpakka utgjør 20% av dyrene, anses som mest eksklusiv, og har de lengste fibrene og den mykeste ullen, denne er rett, silkeaktig og glansfull. I likhet med sau blir pelsen til alpakkaen klippet, to ganger i året. Alpakkaens ull er varmere og sterkere enn vanlig ull fra sau, men samtidig lettere. Det skyldes blant annet at fibrene er delvis hule, og tynne (20-70 mikron). I motsetning til ull fra sau er overflaten på alpakka-ullen nesten helt glatt, og uten skjell. Dette gjør fibrene glattere og mer glansfulle. Alpakkaull inneholder dessuten ikke lanolin, noe som gjør fibrene nærmest hypoallergene.
Vicuna-ull ble brukt allerede i Inka-tiden, og ble kalt “Gudenes fiber”. Vicuna-lamaen er liten, sky og lever hovedsakelig vilt i Andesfjellene, og er Perus nasjonaldyr. Den har vært nærmest umulig å domestikere fordi den så lett stikker av. På 70-tallet var Vicunaen på randen av utryddelse, med bare 6000 levende dyr, men stammen ble tatt vare på og det er i dag mer enn 350.000 dyr. Hvert år samler bønder inn alle vicunaene i et område, og dyrene med pels som er lengre enn 2,5 cm blir klippet (vært dyr kan klippes høyst hvert tredje år, og sjelden mer enn 5 ganger i løpet av livet). Et dyr gir 120-150 gram ull, med svært fine hule fiber (vanligvis rundt 12 mikron, men kan være ned til 6 mikron tykke), som er tynnere og mykere enn kashmir og svært varme. Fibrene er som regel fra lys til mørkere kanelbrun farge, og forringes ved farging. Det brukes derfor som regel i sin naturlige farge.