Kashmir-ull kommer fra kashmir-geita (Capra Hircus Laniger) som lever i fjellområdene i sørlige Asia. Kina er verdens største produsent av kashmir, og foruten sjeldne ulltyper som vicuna og quviut så er kashmir den dyreste og mest eksklusive ulltypen. Kashmirgeita har to pels lag, et ytre stivere hårlag, og et fint mykt underpelsdun som slippes årlig. Dunet kan samles når geita slipper den, børstes ut, eller klippes (sammen med den grovere overpelsen). Når denne samles ved naturlig slipp blir fleecens veldig ren uten mange grovere ytterhår. I en del land (f.eks Iran, Afganistan, New Zealand), klippes pelsen av, som gir en kashmir med høyere innhold grove hår (17-21 mikron tykke), og lavere kvalitet. Det er primært Kashmir fra Iran og Afganistan som brukes til veving. Kashmir egner seg svært godt til spinning til tråd på grunn av de lange og tynne fibrene, og gir tekstiler som ikke nupper og holder fasongen godt. Kashmir-fibrene har et lite luftlag under skjellene i fiberoverflaten, som gjør fibrene varme og lette.
Mohair kommer fra Angorageit (Capra Hircus Aegagrus). Angora-geita ble først holdt for sin ull i Tyrkia (Angora kommer av stedet Angora, i dag Ankara), men i dag er det Sør-Afrika som er den største produsenten av mohair-ull. I motsetning til kashmirgeiter, hvor dunet brukes, er det ytterpelsen til angora-geita som brukes i mohair-garn. Fibrene er lange, rette og glatte, og tar farge svært godt. Mohair har en betydelig høyereslitestyrke enn vanlig saueull. Fibrene har skjell i overflaten, men disse er tynnere og ligger flatere enn for vanlig saueull, og dette gir fibrene glans. De fineste kvalitetene kalles “Kid Mohair” og kommer fra de 2-3 første klippene til unge dyr. Fibrene er 24-45 mikrometer i tykkelse (Kid Mohair: 24-28 mikron). Mohair er kjent for sin glans, styrke, elastisitet, gode isolasjonsevne og mykhet.